Bare de som er svært enkle i sine analyseevner (som enkelte studentmedier og opposisjonen på Stortinget) mener at det eneste som skal til for å fikse problemer ved universiteter og høyskoler er mer penger.
Både vi som syns vi har fått til ganske gode resultater for forskning og høyere utdanning, og alle som kan lese et statsbudsjett har lagt merke til at det har kommet mer penger – også når man justerer for prisstigning og lønnsvekst. Ganske mye penger faktisk.
Samtidig er det mange rapporter om at ikke alt er som det skal ved universiteter og høyskoler. Det dannet seg etter hvert et inntrykk av at pengene ikke kommer fram dit de skal. Universitetene og høyskolene mener de ikke har midler til å foreta de prioriteringene de mener burde gjøres.
Dette er bakgrunnen for at forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland satt ned en arbeidsgruppe for å vurdere universitetenes og høyskolenes mulighet til å foreta egne prioriteringer – handlingsrommet. Dette skjedde i september 2009. Det var ikke, som medlem av utvalget, NTLs Anita Solhaug hevdet på et debattmøte 26. februar, etter kritikk mot statsbudsjettet for 2010.
Hovedreaksjonen fra Aasland skulle være ganske godt kjent. Hun roste utvalget for godt arbeid og sa de hadde vært modige. Hun annonserte fem konkrete oppfølgingspunkter. Til slutt utfordret hun gruppa, og spesielt universitetene og høyskolene, og mente de ikke hadde vært modige nok, med hensyn til å se kritisk på sine egne prioriteringer (eller mangelen på slike) og hvordan dette påvirket handlingsrommet. Selv har jeg gått litt nærmere inn på disse svakhetene i min egen blogg.
Noe overraksende, er det ikke alltid greit å stille kritiske spørsmål om våre universiteter og høyskoler. Så derfor en liten ”disclaimer”: Jeg er tilhenger av best mulig forhold for forskere og studenter. Var det opp til meg burde de hatt vide økonomiske rammer, og mye større enn dem de har i dag. Man jeg vet rammene er begrenset. Da mener jeg den beste veien framover er å være absolutt ærlige og kritiske til alt vi gjør og mener. Argumentene må alltid tåle dagens lys (og utregninger). Jeg tar derfor kritikken om for mye øremerking og for mye byråkrati til meg, og skal fortsette å jobbe for å bedre forholdene for universiteter og høyskoler. Men nå skal jeg fortelle om ”strikkparadokset”.
Strikkparadokset
Som sagt er svakhetene ved handlingsromrapporten manglende vurderinger av universitetene og høyskolenes egne prioriteringer. For eksterne prosjekter nevner rapporten så vidt at i praksis er det slik at det er enkeltforskere som faktisk bestemmer hvilke prosjekter det skal søkes på. Ledelsen og styret er til syvende og sist prisgitt hva summen blir til slutt. Dersom kostnadsmodellene er for dårlige eller det er for mange prosjekter som krever en egeninnsats vil disse mekanismene presse handlingsrommet. Slik beskrives situasjonen. Da kan vi forestille oss handlingsrommet som en strikk – som kan strekkes i forskjellige retninger. Dersom vi tar rektorenes beskrivelse for god fisk, er denne strikken strukket til bristepunktet. Da kan vi forestille oss at det å øke rammebevilgningene til universiteter og høyskoler er å lage en litt større strikk. Hva skjer da dersom det ikke er ledelsen som styrer prioriteringene, og dersom det til enhver tid er forskere som vil delta i flere (underfinansierte) eksterne prosjekter? Da vil den nye strikken bli like strukket som den gamle. Ja, aktiviteten vil være større, men den innskrenkede handlingsrommet vil bli gjenskapt på et høyere nivå.
En av utfordringene for universitetene og høyskolene er å lage mekanismer som gjør at de faktisk beholder handlingsrommet dersom det kommer høyere rammebevilgninger. Der har ikke handlingsromgruppa levert gode nok svar.
Er du enig?